Kanskje ikke et av livets største mysterier, men komplisert nok likevel.

(Del av samtale, absolutt tatt fullstendig ut av kontekst, men likevel nedskrevet, fordi den hadde en så artig punchline.)

HUN: Du har da ikke vært så snill mot meg som du burde, i hvert fall ikke om man tar med i betraktningen at det er jul.
HAN: Men du har da heller ikke vært så snill mot meg.
HUN: Har jeg vel.
HAN: Å?
HUN: Nå nettopp sa jeg at du hadde fint skjerf.
HAN: Men det er da bare sannheten.

(Det siste sier han alvorlig og helt seriøst, og han mener det også. Han tar alt ganske alvorlig. Han er en sånn som, når han spør om han kan få smøret etter meg, og jeg geiper og sier nei, selvsagt ikke, som da snur seg til sidemannen og sier, og det virker som han ikke tror jeg hører det, selv om jeg sitter omtrent overfor ham, bare litt på skrå, sier at det var rart, og sidemannen sier at han nok tror at hun bare tulla, og da vil han si at, mjaa, kanskje det, men jeg likte ikke helt den tonen, og han vil fortsatt mene det helt alvorlig, og si det som om jeg ikke hører det.) 

Er det et kjedelig kompliment om det bare er sannhet? (Og om det er slik, hva er da et godt kompliment verdt, ettersom man da vet at det er litt løgn i det?)
Er det, som HAN mener, et litt dårlig kompliment å påpeke noe som er åpenbart? (Men vil ikke det da føre til en masse forvirring, ettersom hva som er åpenbart er etter ens personlige mening?)
Og vil det si at det er god nok unnskyldning å si at, “Jeg nevnte ikke hvor utrolig fin den nye kjolen din er, fordi jeg tenkte at det var da helt åpenbart.”?

Om krig og jul og sånt.

Det er minst to gode ting med Max Manus:
     a) Det var en god seeropplevelse.
     b) Krigen er igjen aktuell.

Og dette med at krigen igjen er aktuell, det passer meg veldig fint i disse juleselskaptider. Ikke bare blir Fossen utskjelt på det groveste og mest underholdende, slik bare gamle nordlandske damer kan det, men det dukker også opp nye krigshistorier. De historiene man egentlig hadde glemt. De historiene man ikke hadde tenkt noe over de siste ti årene, men som man kommer på nå, nå som det er så mye Sønsteby og Oslogjengen i avisene. De historiene som blir diktet opp der og da, av og til basert på noe som kanskje muligens hendte. Også de historiene som ellers virker ubetydelige, men som man kan fortelle nå, for nå er krigen aktuell, og man begynner å bli så gammel og surrete at man likevel er unnskyldt. Den om Fetter Arnulf, for eksempel, han som var nazist og gikk på samme skole. Å, som de var livredde for at han skulle komme bort å snakke med dem i friminuttene, for gud, så flaut. Og den gangen han skulle følge dem til stasjonen, og så skulle han absolutt ha på seg den uniformen sin. Hvor pinlig var ikke det?
Og etter de nye historiene, kommer de gamle, enda en gang. Og Fossen for igjen gjennomgå, for kanskje man glemte at det bare var et par kaffekopper siden sist man sammenlignet ham med nazistene.

Jeg liker juleselskaper. Jeg liker gamle mennesker. Jeg synes det er morsomt når jeg oppdager at jeg midt i en samtale vet nøyaktig hva damen jeg snakker med kommer til å si, for vi er midt i den samme samtalen som vi hadde for bare et par dager siden.
Jeg er så glad i juleselskaper at min mor begynner å bli litt bekymret. (”Sitter du på MSN nåda, chatter med vennene dine? Snakker dere om hvor kjedelig det er å være sammen med familien hele tiden?”, som om hun håper at jeg skal svare ja, eller kanskje at jeg sier nei på en sånn måte at hun forstår det betyr ja.)

Det er rart at jeg kommer til å forbinde denne julen med krigen, uten at det skal være noe negativt.

Hva jeg kan bedre enn Google

Jeg synes det er morsomt med bloggstatistikk. Jeg synes det er morsomt å se hva slags søk som treffer meg, og jeg synes det er morsomt å i det hele tatt se hva folk søker etter på nettet. Men noen søk forvirrer meg. For hva forventer man vel å finne, og er det noe spesielt man leter etter når man skriver hadde, kommer eller eller i søkefeltet? Eller oktober, første eller grusom for den saks skyld. Om du søker på eller får du omtrent 269 millioner treff, og om det da er noe spesielt du leter etter, vet jeg ikke om Google gjorde saken mye bedre.

Men noen søkeord forstår jeg. Som 2 fedre og 2 sønner skal dele likt 3 epler. For det ligner veldig en gåte. Og jeg kan tenke meg to ulike grunner til et slikt søk; enten har du lest en gåte et sted, og så håper du å finne den igjen, formulert på en skikkelig måte, eller så håper du å finne svaret på denne gåten. Men du finner jo ingen av delene. Jeg har forsøkt selv. Du får overhode ingenting ut av et slik søk. Og det var jo dessuten pussig at det søket skulle føre vedkommende hit, ettersom ordene i bloggen som matchet søket var 2, likt og epler.
Jeg tror folk stoler litt for mye på Google. Visst kan Google mye, men å gi svar på dårlig formulerte gåter, det kan hun ikke. Men det kan jeg. Og i dag har jeg tenkt til å hjelpe Google. Sånn at hun skal være litt mer beredt i tilfelle noen av en eller annen usannsynlig grunn skulle gjøre et så latterlig søk igjen.
Om du vil, behøver du ikke lese de neste linjene, du kan tenke over svaret selv. Noe jeg ville gjort, i hvert fall.

Egentlig fungerer denne gåten dårlig med epler. For epler går det an å dele i like store eplebåter, og gi like mange båter til hver. Jeg liker den bedre med fisk. To fedre og to sønner var på fisketur, de fikk en fisk hver, tilsammen tre. Enten det gjelder fisk eller epler, er altså kunsten å gjøre fire menn til tre. Ikke ved å skyte en av dem, men ved å si at han ene er både far og sønn. Du har da en bestefar (bare far), en far (både far og sønn) og en sønn (som bare er sønn), tilsammen blir det to fedre og to sønner.

 

Se på meg! Se på meg!

Jeg har blitt tagget. Av en morsom og veldig flink liten sak fra Bergen. Han er smart (og bedre skal det nok bli, for ifølge ham selv er han fortsatt bare til heving) likevel later han som om det han skriver er tankefjas. Vel, kanskje er det endel fjas, men fint er det likevel.

Det er den greia som er veldig hipp i bloggeverdenen nå for tiden; link til bloggen som tagget deg, skriv seks (u)interessante ting om deg selv, og tag så noen andre. Så glad som jeg er i å skrive om meg selv, burde ikke det være noe problem.

1. Da jeg var liten, lærte jeg meg å lese nesten helt på egen hånd. Jeg hadde lært et par bokstaver av storesøster, og satt og leste høyt for meg selv. Det jeg sa var i begynnelsen usammenhengende nonsens, mye inspirert av bildene, men en dag så leste jeg det som sto i boka. Jeg husker dagen jeg lærte meg den siste bokstaven, liten g.
2. Jeg er veldig glad i å gå på kino. Akkurat nå gleder jeg meg veldig til Coraline, Appelsinpiken, Bienes Hemmelige liv og den dagen La den rette komme inn kommer til min del av verden. Å gå på teater liker jeg også.
3. Jeg liker strømpebukser. Av og til går jeg med kjoler som nesten er uanstendig korte, bare fordi jeg har så lyst til å få en følelse av å løpe rundt i bare strømpebukse. Det å bare gå med strømpebukse uten kjole utenpå blir litt for teit.
4. En gang ble jeg håpløst forelsket i han søte gutten på skolen, ikke fordi han var kjekk eller smart eller morsom (noe han jo også var), men fordi jeg i løpet av en uke så ham lese både Tolkien og Dostojevskij.
5. Når jeg var liten gråt jeg så ofte jeg hadde anledning, helst hver eneste gang noe var galt. Nå gråter jeg bare når jeg ser film eller leser bøker. Jeg er blitt så lettrørt at det nesten er litt flaut.
6. Folk hilser ofte på meg, fremmede og andres foreldre. Det er endel mennesker jeg er på nikk med, rett og slett bare fordi vi alltid har hilst på hverandre. Og jeg blir like glad og forbauset hver eneste gang det hender.

Jeg skulle gjerne likt å vite seks interessante uinteressante ting om Zhayena, Heidi Fleiss og Kvinnekongedamen. Vel. Forsåvidt er jeg glad i uinteressante fakta, så om noen andre skulle føle for å skrive slikt, er det bare å se på seg selv som oppfordret.

Rollebytte

“Jeg hater facebook.” sa hun, og sukket oppgitt. Som om hun skulle være voksen.
“Åh. Det var da voldsomt.” sa jeg.
“Mamma sitter på facebook hele tiden.”

Og det kan ikke være skrekkelig langt fra sannheten. For det var jo ikke veldig lenge siden nettopp denne mammaen hadde sagt at, ja, hun visste godt hva det var å være trøtt, faktisk, allerede dagen før hadde hun havnet i en MSN-samtale rett før hun skulle legge seg, og blitt sittende oppe til tre.

Jeg synes det er interessant. For det var ikke akkurat helt sånn det var da jeg var på hennes alder.

And I want all the world to see we’ve met!

Per Petterson kan godt si slike ting som “kødda”, bare det ikke kommer med i avisen. Og Gunnar Staalesen liker å møte lesere. Eller andre forfattere, både slike som er hyggelige å snakke med, og slike som han selv liker å lese bøker av.
Og jeg, jeg har møtt Lars Saabye Christensen. Bare over et signeringsbord, men jeg skal ikke en gang forsøke å late som det ikke var veldig stas likevel.

Jeg liker så godt å dra på bokmessa her i Moss. Det er så fint å se på alle de gamle damene som spaserer frem og tilbake eller står helt stille og er i veien, og som enten er begeistrede (Jeg holder på med å lese boken din nå!) eller ganske skeptiske (Nei. Du, altså. Jeg liker ikke hun derre Vigdis Hjorth. Hun skriver så mye om sex, og det synes jeg ikke er noe hyggelig). Også liker jeg så godt å møte forfattere. For jeg innbiller meg jo at jeg kjenner dem. Forfattere jeg har lest, altså. For det er jo forskjell på folk, og hva du skriver om, og hvordan du skriver det, er jo nødt til å si litt om hvem du er. På et punkt. 
Det er vel dumt å si at jeg kjenner godt menneskene bak alle bøkene jeg har lest, men det jeg i hvert fall gjør når jeg møter dem, er å kjenne dem enda litt bedre.
Og jeg hadde jo egentlig ikke tenkt meg at Lars Saabye Christensen skulle være så liten.

Oh, my autumn almanac

Noe av det jeg liker best med denne tiden av året (i hvert fall er det på linje meg å gå tur midt på natten, eller når som helst egentlig, når det regner, med kåpa som har en hette som er så dyp at jeg kan leke desperant, eller nazgul, eller Obi-Wan Kenobi, eller kanskje ikke ha på hette og bli klissvåt i håret, det kan godt være stjernklart isteden, alene, eller sammen med noen, helst noen jeg liker, noe som dessuten er like bra som at man nå kan få kjøpt billigere is, og at det når som helst kan begynne å snø, at det snart er jul, helt OK å være melankolsk og drikke masse te og lese like mange bøker) er at jeg kan se ut av vinduet og tenke at, å, jeg som hadde så mye jeg skulle få gjort, og så se på klokken og oppdage at den bare er fem, og at jeg har all tid i hele verden. Og det å ha all tid i hele verden for en kveld er slett ikke særlig stressende. Ganske fint, i grunn.

Kurt blir grusom

For en gammel Kurt-fan var kanskje det å se Kurt blir grusom den aller beste måten å tilbringe den store kinodagen på.
Jeg leste aldri noen Kurt-bøker, jeg hørte bare Kurt på radioen. Og jeg elsket det. Det er vel for så vidt det eneste jeg husker av det hele. At det var gøy, og at det var en truckfører som het Kurt. Også husker jeg det var en som drakk mye brus, noe med en støvsuger med en 100 meter lang skjøteledning på danskebåten, personsøkere og at Kurt satt på toppen av en høy stolpe og så noe skrekkelig.

Kurt blir grusom er basert på Erlend Loes bøker Kurt quo vadis? og Kurt blir grusom. Bøkene om Kurt er den barnsligste delen av Erlend Loes forfatterskap. Akkurat nå har jeg også lyst til å si at det også er den beste delen. Men det er kanskje bare noe jeg sier fordi det er begynner å bli en stund siden jeg leste Muleum og Naiv. Super. og fordi jeg aldri har lest Doppler.

Filmen er ikke noe mesterverk, men den er like fullt genial og alldeles strålende.

Kurt er verdens beste truckfører, har et følelsesliv som et barns, og gift med Anne Lise som er arkitekt (og det å være gift med en arkitekt er ikke alle truckførere forunt). De har tre barn, den feite satanrockeren Helena, en sønn som i bøkene drikker mye brus, men som i filmen er svært konservativ og medlem av Unge Høyre (”Betyr det at vi kan få sånn bil som doktor Petter? Og hytte på sørlandet og Hafjell?”), og tre år gamle Bud, som er glad i Kurt og svært voksen for alderen (”Rigmor sier at latter er et tegn på indre ubalanse.”).
Familien lever et mer eller mindre fredlig og vanlig liv, helt til doktor Petter flytter inn i nabohuset. Doktor Petter er viktig. Han har personsøker, fin bil, svømmebaseng, og viktige og interesante venner. Wonderful Copenhagen! Han kjenner til og med statsministeren, som bare er grei og populær. Og visst er det viktig å være truckfører, men det er ganske mye mer viktig å være lege. Kurts selvtillit får en stor knekk. Spesielt når resten av familien blir litt i overkant begeistret for doktor Petters viktighet. Og slik går historien, Kurt vil bli rik og viktig. Men det er jo ikke sikkert det nødvendigvis henger sammen. Et par steder går det ganske galt, og Kurt blir skikkelig grusom.

Animasjonen er barnslig og sånn teknisk ikke noe å være begeistret for, men på den andre siden er det akkurat slik en Kurt-film skal se ut. Skuespillerprestasjonene er fin-fine. Atle Antonsen er genial som Kurt. Gjennom hele filmen lurte jeg på hvem i all verden Aksel Hennie ga stemme til, men jeg fant det ikke ut før rulleteksten. Han er hovedsakelig Bud.
(Kurt: Jeg hadde da ikke så mørk stemme da jeg var tre!
Bud: Rigmor sier at utviklingen går fortere nå.)
Paul Ottar-Haga dukker opp som Rosenborg-elskende politi, og Fredrik Steen er en litt nifs supermegasjefsdoktor. Pernille Sørensen er neste ugjenkjennelig som satanrocker, og ganske fin som statsminister. Jon Øigarden er ekkel, ufordragelig og veldig flott som doktor Petter.

Kurt blir grusom er skikkelig barsk, og jeg er blitt enda mer begeistret for både ham og Loe.

Praktisk matte

En dag, det begynner å bli en stund siden, sa Jolly at han hadde et prosjekt. Jasså, spurte jeg, og han svarte at han hadde tenkt til å se alle filmene på den listen over de 1001 filmene du må se før du dør, og så skulle han eie alle sammen også. Jeg tenkte at jøss, det virket som et særdeles omfattende prosjekt, og spurte ham om han hadde sett mange av dem allerede. Da han sa hvor mange han hadde sett, virket prosjektet på en måte enda mer omfattende.

Nå har jeg gått gjennom listen selv, og jeg kom til 29. Pluss og minus filmer jeg tror jeg har sett selv om jeg ikke har det, filmer jeg ikke husker å ha sett, filmer jeg kjenner med en oversatt tittel, og filmer jeg ikke så om jeg leste litt for raskt gjennom. 30 på den norske versjonen som har byttet inn Flåklypa. Og jeg er fornøyd. Jeg hadde fryktet det var færre.

Men om jeg fortsetter å se bra filmer i samme tempo, vil det nok ta ganske lang tid å komme gjennom listen.
1001-29 = 972
Jeg har brukt hele livet, 17 år, på å se 29 av disse filmene. Altså deler man resten av filmene opp i 17-års perioder, og det går jo som nettopp nevnt 29 filmer per periode. Så er det jo bare å gange opp med 17, for å finne antall år.
(972/29) x 17 = noe som lett kan rundes opp til 570 år.
Det blir dessuten 1,7 filmer i året.
Hva jeg har lært av dette, vet jeg ikke. Kanskje må jeg se mer på film, eventuelt leve lenger.

Smile though your heart is aching (Ord fra en tigger.)

“Hva man tenker på når man sitter her?” Spurte han. Jeg nikket. “Det blir jo lett mye rart da..”
Jeg nikket igjen. Og kanskje samtalen ville stoppet der om alt hadde vært anderledes, men alt var ikke anderledes den dagen.
“Det blir mye til at jeg ser på ansiktsuttrykk.. Og en ting jeg har lagt merke til, er at folk ser så deprimerte ut.”
Han smilte for seg selv, lo litt.
“De er så gravalvorlige alle sammen. Det er ikke mange smil å se.”
Og han hadde jo rett, det var ikke så mange som så glade ut, enda det var en svært fin dag. Og jeg forsto jo at han syntes det var litt morsomt, her satt han med en pappkopp og all verdens stygge blikk og fordommer mot seg, også så han massevis av mennesker med skikkelig jobb, hus og badekar som så ut som om de ikke hadde det stort bedre enn ham selv.

Den dagen smilte jeg til hver eneste tigger på veien nedover Karl Johan. Og det føltes ikke bortkastet, selv ikke når de så etter fine ting i brosteinen.